Just Like a Woman

Nå- uten å vite hva kritikere eller andre mente om Dylan-konserten på onsdag skal jeg fortelle litt om hva jeg synes.

Jeg har alltid nerver før en Dylan-konsert. Man vet aldri(og da mener jeg aldri) hva man kan forvente seg. Han spiller sjelden eller aldri samme arrangement på sangene, og det kan ta tid før man oppfatter hvilke sanger som spilles. Onsdag var ikke noe unntak.

Bandet ankom scenen, svartkledde og med hatter slik de alltid kler seg. Stilfulle og flotte. "Watching the River Flow" blir åpningssangen for kvelden, som virkelig setter standarden. Jeg hører med en gang at stemmen er bedre enn sist han var i spektrum. Det er lettere å høre hva han synger, og han presser ikke stemmen sin så mye, noe som får det til å høres klarere ut. "I'd do anything for you" kommer etter denne, som var en hyggelig overraskelse. Jeg har så vidt hørt låta, og den hørtes veldig bra ut live. Gitaristen imponerer med fine, beskjedne soloer.

"It's alright ma, I'm only bleeding" kommer senere, og publikum er i ekstase. Med røft gitarkomp og sterk vokal serverer han en versjon jeg ikke kan sammenlikne med noen annen jeg har hørt før. Mot slutten trodde jeg de hadde skiftet sang, fordi han sang helt annerledes enn i resten av låta, men da han avsluttet med "It's alright ma, it's life and life only" skjønte jeg at jeg tok feil. Spennende vri.

Like etterpå kom kveldens høydepunkt for min del, "Just Like a Woman". Scenen blir transformert til en stjernehimmel, og Dylan synger en av de flotteste versjonene jeg har hørt. Lightere var tennes flere steder i salen, og jeg faller inn i mitt lille Dylanunivers.

En annen favoritt denne kvelden for min del var "A Hard Rain's A-Gonna Fall". Sangen er fra tidlig 60-tall, men Dylan sang den som om han skulle skrevet den nå. Fantastisk.

Som Dylan alltid gjør gikk han og bandet av scenen for å ta en liten pause(røykepause?). Etter stående applaus fra publikum entret de scenen igjen og leverte tre ekstranummer. Blant annet "All Along the Watchtower" og "Blowing in the Wind". Førstenevnte har Dylan spilt nesten hver gang jeg har sett han live, og denne gangen var det heller ingen skuffelse. Mye trøkk og god driv gjør denne sangen udødelig. "Blowing in the wind" derimot synes jeg ikke var spesielt bra. Jeg synes ikke han fikk hentet fram sangens sjarm.

Det ble absolutt en herlig kveld for min del, selv om jeg tror jeg har sett han bedre før. Jeg savnet overraskelser. På konserten han hadde i 2005 spilte han blant annet "Blind Willie McTell", en av mine absolutte favoritter i Dylans store spekter av sanger. Den er ikke på noen studieplate, så det å høre den live var helt utrolig. Ingen sånne overraskelser kom på onsdag, jeg hadde hørt det meste før. Jeg kunne godt ha tenkt meg en låt fra for eksempel "Oh Mercy" eller "Blood on the Tracks", men låter fra disse platene spiller han sjelden eller aldri.

Likevel, å se Dylan live er en opplevelse i seg selv. Mannen fornyer seg hele tiden, og han produserer nye låter på samlebånd. Hva blir det neste? En ny studioplate er på vei, og jeg gleder meg veldig. 

"Like a Rolling Stone" var også på onsdagens spilleliste. Da Dylan med skjærende stemme sang "How does it feel?" tenkte jeg for meg selv "det føles helt fantastisk", og det gjorde det.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits