My voluntary saviours

During the night
I put on my armour
I go out to them hiding my fears
I'm soft in the middle
It makes no difference
Makes no difference at all
I kill one by one
My voluntary saviours
My voluntary saviours
My voluntary saviours
Makes no difference at all


- Unni Wilhelmsen





Er det ikke rart hvordan fortiden plutselig virker veldig nære? Trærne jeg klatret i, og aldri kom ned fra. Syrinene som fortalte at ferien ikke var langt unna. Det gamle klubbhuset med alle pokalene. Grusbanen. Gresslettene. Barneskolen hvor jeg fikk venner for livet. Hvor jeg spilte fotball nesten hver dag. Hvor jeg skrev skolens beste dikt. Hvor jeg kunne sitte i flere timer på biblioteket og prate med den fine bibliotekaren vår, Bjørg. Hvor vi satte opp musikalen Grease som viste seg å bli en stor suksess. Hvor jeg, Malin og Mette sang "Mr. Tambourine Man", som var min første opptreden.

Mye fint å se tilbake til. Likevel føles det ikke som hjemme. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hvorfor. Det virker så fjernt. Så mye er forandret. Jeg er forandret. Det vil nok aldri bli "hjem", men det vil alltid være et sted jeg vil sette pris på å besøke.


Én kommentar

Merci Beaucoup

18.jul.2010 kl.00:16

Slike minner er alltid koselig å tenke på. Var en trærklatrer jeg og ;)

Skriv en ny kommentar

hits